Til hovedinnhold

Undervisning i tegnspråkgrammatikk

Språklære

Om språklæren

Hei og velkommen til denne læringsressursen i norsk tegnspråk, som er laget basert på ønsker fra tegnspråklærere som underviser i grunnskolen. Fokus i ressursen ligger på språkets strukturer, og kanskje særlig de som skiller seg fra majoritetsspråket norsk talespråk. Talespråket har en tendens til å påvirke hvordan vi snakker tegnspråk, og derfor er det ekstra viktig å jobbe spesielt med tegnspråkgrammatikken i opplæringen.

I denne introduksjonen forklares hvordan denne læringsressursen er bygget opp og om de ordene og uttrykkene vi har valgt å bruke. Det beskrives også noen av likhetene og forskjellene mellom norsk tegnspråk og norsk talespråk som vi kjenner. Det er valgt å presentere norsk tegnspråk under tre overskrifter: Tegn, Ytringer og Tekst, selv om det ikke er skarpe skiller mellom de tre temaene i et språk. Språklæren er skrevet av Rolf Piene Halvorsen og er ment til å gi en bedre forståelse for språket Norsk tegnspråk. For en enda dypere forståelse kan du lese boken «Få øye på tegn» (2020) av Rolf Piene Halvorsen.

Du vil finne mange eksempelvideoer i språklæren. Hvert eksempel er ikke forklart ned i minste detalj. Når dere ser eksemplene, vil dere kunne se og kjenne igjen flere tema fra tegnspråkteorien som vi ikke alltid kommenterer. Det er fint om du ser det vi ikke forklarer. Du må gjerne bruke dem som eksempler når du skal undervise eller på annen måte snakke om norsk tegnspråk og hvordan det er bygget opp.

Finner du noe du mener er en åpenbar feil eller noe du ikke skjønner, er det fint om du kontakter oss. Er det ting du savner eller ønsker bedre forklart, kan du kontakte oss om det også. Da kan vi gå inn i den digitale teksten og gjøre den bedre.

Lykke til med ditt arbeid med dette språket som på visuelle måter gir oss tilgang til ny kunnskap og erkjennelse om livets mange gåter.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Språkspeil - Tegnspråk og talespråk

Når vi snakker det språk vi kan best, bruker vi de fleste av språkets muligheter til å fortelle, spørre, bekrefte og benekte i løpet av kort tid. Vi bruker mange forskjellige signal samtidig i mange forskjellige kombinasjoner. Signal betyr her språklige former, et uttrykk som i sin sammenheng, sin kontekst, har en mening. Vi skal nå bli kjent med noen få av de mange mulige signalene som finnes i norsk tegnspråk. Det er ikke mulig å si alt om et så stort og rikt språk som norsk tegnspråk er, på den plassen som står til rådighet her. Vi skal likevel se på noen grunnleggende kjennetegn ved norsk tegnspråk. Det skal vi gjøre ved å rive fra hverandre det som danner en helhet når vi snakker dette språket, og vise hvordan disse delene kan settes sammen på nye måter for å uttrykke nye meninger.

I dette første kapittelet skal vi se på norsk tegnspråk, og tilsvarende signal i norsk talespråk. Slik blir vi kjent med likheter og forskjeller mellom de to språkene, og hvorfor vi har bruk for et annet rammeverk for å beskrive tegnspråket enn talespråket. «Språk skiller seg ikke i hva vi kan si, men hvordan vi sier det». Dette utsagnet tilskrives Britta Bergman, verdens første professor i tegnspråk, svensk tegnspråk. Vi vet at slik vi uttrykker noe på ett språk, kan vi ikke si det på helt samme måten i et annet språk. Alle språk har sine måter å uttrykke seg på, fra de minste delene i språket og opp til de større tekststrukturene som for eksempel en hel roman representerer.

Tegnspråkene ble fra 1960 til 1990-tallet beskrevet med ord og uttrykk fra skriftspråk- og talespråkforskningen (Liddell 2003). Språkforskerne brukte de redskapene de kjente fra før. Det var ikke noe rart med det. Men det var ikke alltid at eksemplene fra tegnspråkene passet inn i ordene og uttrykkene for talespråkforskningen. Noen av ordene og utrykkene som beskriver et komplekst lydbilde, har vi ikke bruk for når vi skal forklare hvordan tegnspråk er bygget opp. Vi mennesker har noen fysiologiske begrensninger når vi skal lage lyder som blir til ord. Med stemmen kan vi bare lage én og én lyd, som blir til ett og ett ord, som til sammen danner en lineær struktur av lyder når vi snakker. På tegnspråk kan hver hånd gjør hvert sitt tegn, mens ansiktet uttrykker noe tredje, munnen noe fjerde og kroppen noe femte. Altså kan vi gi uttrykk for fire, ja fem forskjellige meninger samtidig. Slike simultane uttrykk har ikke talespråkene verktøy for å analysere. Språkforskerne har derfor utviklet nye redskap, det vil si nye ord og uttrykk, som egner seg bedre for å beskrive det vi gjør, når vi snakker et tegnspråk. Noen av de gamle ordene fra tegnspråkteorien har vist seg ikke å være så gode som forskerne først trodde. Derfor er flere slike ord og uttrykk byttet ut med nye og forhåpentligvis mer dekkende ord, slik også vokabularet for å beskrive norsk grammatikk også har endret seg gjennom tiden. Det morsomme som skjer i forskningens verden i dag, er at de som studerer muntlig talespråkbruk også studerer hvordan de som snakker samtidig bruker intonasjon, ansiktsuttrykk og bevegelser i ansiktet, armene og kroppen for å få frem det de mener.

Når vi skal beskrive tegnspråk og talespråk kan vi av og til bruke de samme ordene selv om det som beskrives gjøres veldig forskjellig i de to modalitetene. Tegnspråkene uttrykkes i den gestuelle-visuelle modaliteten, mens talespråkene er i den vokale-auditive modaliteten. Når vi beskriver de minste språklige enhetene uten egen mening og som har meningsskillende betydning, kaller vi dem i dag språkenes fonem. Phon er gresk og betyr lyd. I tegnspråkene betyr ikke lyd noe som helst. Likevel kaller vi i dag de minste språkskillende elementene i tegnspråk også for fonem. Før ble de kalt kirem, fra det greske ordet chairs som betyr hånd.

Alle som kan språklære fra før, vil i dette Språkspeilet for norsk tegnspråk og norsk talespråk, finne ord og uttrykk som de kjenner fra før, samt mange nye ord og uttrykk som vi skal bli kjent med og bruke når vi snakker om norsk tegnspråk. Vi har også laget en ordliste med forklaringer og en oversikt over gamle og nye uttrykk i tegnspråkgrammatikken.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

De tre strategiene i muntlig språkbruk

Et annet styrende element som vi vil nevne her, er de tre semiotiske resursene som all muntlig språkbruk benytter seg av. De kommer til uttrykk i hver sin kommunikative strategi hvor signalene danner mening på tre fundamentalt forskjellige måter. De tre strategiene er peke, avbilde og beskrive (Bø, Ferrara & Halvorsen 2017).

De tre strategiene peke, avbilde og beskrive, fremkaller mening i hjernene på tre forskjellige måter, som vi skjønner. Derfor kan vi bruke språklige signal fra de tre strategien på helt forskjellige måter som utfyller hverandre og danner et hele det språk vi snakker uansett modalitet. Vil du vite mer om de tre strategiene, kan du lese teksten fra Bø, Ferrara og Halvorsen (2017) eller Halvorsen (2020).

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Gamle og nye benevninger

De tre strategiene danner grunnlaget for tegngrupper som peketegn, fleksible tegn og faste tegn. Så har vi en fjerde gruppe tegn. Det er tegn som låner element fra alle de tre strategiene. Disse tegnene kaller vi retningstegn. Det er tegn som for eksempel DRA, KOMME, GI, FÅ, BESØKE. Da vil startpunkt og sluttpunkt for bevegelsesretningen i tegnet ha hver sin mening og si noe om hvem som gjør hva mot hvem, mens håndformen kan si noe om hvem som kommer eller hva som blir gitt eller fått.

Det er noen ord og uttrykk vi i liten grad bruker. Dersom du kan noe tegnspråkteori fra før, savner du kanskje allerede uttrykk som proformer, lokalisasjon eller TMFOK.

Vi bruker uttrykket fleksible tegn for det som andre kaller avbildende tegn, proformer, klassifikatoriske tegn, tegn uten grunnform, polysyntetiske tegn, polymorfemiske tegn mm.

Vi er opptatt av retning, der en før brukte uttrykket lokalisasjon. Retning i bevegelsen i et tegn og alle former for pekinger er et viktig språklig signal i norsk tegnspråk. Retningene er ofte det som limer enkelttegnene sammen til språklige større uttrykk som fraser og ytringer. Lokalisasjon har vært et utrykk brukt om hvordan vi tenker at det vi snakker om er plassert i tegnrommet. Tegnrommet er det tredimensjonale området like foran kroppen hvor vi beveger hendene våre fritt, rask og ledig. Når vi snakker tegnspråk, plasserer vi stort sett ikke annet enn hendene våre i tegnrommet. Med hendene markerer vi retninger som når vi peker mot solen, månen, Bergen, fjellet, døden, kjærligheten og havet. Retning i pekingen er den essensielt viktige og realiserte språklige formen i slike uttrykk i norsk tegnspråk. Språklæren ønsker alltid å beskrive en språklig form og formens mening. Derfor blir det mye om retning i denne læringsressursen og ingen ting om lokalisasjon. Vil du lese en større redegjørelse for hvorfor uttrykket lokalisasjon ikke er så hendig å bruke som vi først trodde, kan du lese diskusjon av begrepet i boken til Liddell (2003).

En gruppe helt vanlige tegn ble før kalt Tegn Med Fast Oral Komponent, forkortet til TMFOK. Når vi snakker tegnspråk, har alle tegn følge av en oral komponent, det vil si en fast eller fleksibel bevegelse med leppene, tungen og kinnene. Dette er den orale komponenten i norsk tegnspråk. Den gruppen som forkortelsen TMFOK vanligvis har vært brukt om, er tegn som har en oral komponent hvor vi ikke kan se noe slektskap eller påvirkning fra hvordan vi beveger munnen når vi snakker norsk talespråk. Tanken om at tegnspråklige uttrykk har en munnbevegelse vi kan finne igjen i norsk talespråk, er en veldig hørende måte å tenke og analysere tegnspråk på. Hørende betyr her mennesker som ikke har kjennskap til eller erfaring med tegnspråk og den tegnspråklige kulturen. Tanken om at de orale komponentene i et tegnspråk stammer fra det omkringliggende talespråket, forstyrrer ofte forståelsen av hvordan førstespråkbrukerne av norsk tegnspråk faktisk snakker et godt og flytende tegnspråk. Mange førstespråkbrukere snakker seg imellom et norsk tegnspråk uten en synlig norsk talespråkpåvirket aksent. Fordi uttrykket TMFOK ikke har en entydig og dekkende betydning i forhold til gruppen tegn den har vært brukt om, bruker ikke vi det uttrykket. Tegnene som er blitt ment å utgjøre denne gruppen er helt vanlige faste tegn. Av og til har de en retningskomponent, noe av en peking i seg. De tegnene passer hjemme i gruppen retningstegn.

Fleksible tegn er en stor gruppe tegn med tre undergrupper: skisserere, erstattere og håndtere. Skisserere har undergrupper som omriss, form, størrelse og bane. Erstattere har undergrupper som hel gjenstand eller del av gjenstand. Håndterer har undergrupper som hel konstruert handling, redusert konstruert handling og subtil handling.

Hel konstruert handling er uttrykk hvor vi etterlikner hvordan noe gjøres eller som navnet sies, noe blir håndtert. De utføres som regel uten blikkontakt.

Redusert konstruert handling, som også kalles delvis konstruert handling, er uttrykk hvor kroppen og mimikken holder fast på en hel konstruert handling, mens den som snakker, som oftest har blikkontakt med mottaker og sier tegn som trolig ikke ble sagt mens handlingen pågikk. Slik kan den som snakker gi informasjon som ofte er nødvendig for å skjønne de følgende fleksible uttrykkene, ofte serier med konstruerte handlinger.

Subtil konstruert handling er i tegnspråklitteraturen definert på litt forskjellige måter som ikke er helt eksakte. Det er et skjønn knyttet til dem. De er i sitt vesen en hel konstruert handling, men utføres så kjapt at alle signalene som kjennetegner en hel konstruert handling, ikke blikkontakt, endret mimikk, håndterende tegn, endring av kropps- og hode-posituren, ikke alltid blir endret, men mange nok signal blir aktivert slik at de gir inntrykk av å være en hel konstruert handling. Halvorsen (2012, 2020) skriver om dem som hele konstruerte handlinger som varer ganske kort. De er der bare som i et glimt. Forskning har vist at i vanlig tegntempo produserer vi tre tegn pr. sekund. Et tegn som formidler en handling, kan altså sies på 1/3 sekund. Det er ikke lenge, men når de analyseres i analyseprogrammet ELAN for eksempel, hvor vi kan følge dem bilde for bilde når det er 25 eller flere bilder opptak pr. sekund, ser vi tydelig likhetstrekkene disse tegnene har med hele konstruerte handlinger.

Fleksible tegn kan endres langs flere kontinua, det vil si glidende overganger som språkteoretikerne mener styres av ikoniske prinsipp. Ved å gjøre små eller store endringer i tegnets manuelle deler og ansiktet, altså uttrykkets mimikk, kan meningen nyanseres på flere måter. Slik kan vi få frem informasjon om varighet, lengde, intensitet, størrelse, form, bane, holdninger og vurderinger. Vi kaller slike endringer med samlebetegnelse for gradering. I andre teoretiske tilnærminger ble og blir dette kalt tegnendring, modifikasjon mm.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

, Vibeke, Lindsay Ferrara & Rolf Pien Halvorsen (2018): «Språkøkologi» i Haualand, Hilde, Anna-Lena Nilsson & Eli Raanes (Red.) Tolking, språkarbeid og profesjonsutøvelse. Oslo: Gyldendal. (s. 61-74). ISBN: 9-788205-495289

Liddell, Scott (2003):Grammar, gesture, and meaning in American Sign Language. Cambridge, New York: Cambridge University Press. ISBN: 0-521-01650-9

Tegn

Vi skal se hvordan tegn er bygget opp og hvordan vi kan dele tegn inn i forskjellige grupper alt etter hvordan disse mindre delene signaliserer.

Trykk på Neste for å lese videre i kapitellet om Tegn, eller bruk Innholdsfortegnelsen til å navigere deg gjennom de ulike underkapitlene.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Tegns manuelle deler

Alle tegn har består av fem manuelle deler. Det er 1) håndformen, 2) plasseringen, orienteringen som er 3) håndens retning og 4) vridningen, og til sist håndens 5) bevegelse.

Disse fem delene kjenner vi igjen fordi hånden alltid har en form, er på et sted, alltid har en retning som er veien en tenkt pil på håndbaken peker, og en vridning som er veien en tenkt pil vinkelrett utfra håndflaten peker, og til sist har hånden alltid en bevegelse, selv om hånden kan være i ro er det her i forbindelse med tegn i norsk tegnspråk vurdert som en bevegelse.

Håndformen kan få navn etter håndalfabetet, tallrekken i norsk tegnspråk, eller på andre måter som for eksempel haike-hånd.

Plasseringen har fire hovedformer: i det nøytrale rommet som er rett foran kroppen, på den passive hånden, på kroppen eller i tegnrommet.

Retningen og vridningen kan variere veldig.

Bevegelsen kan være enkel og gjelde hele hånden, deler av hånden, internt i hånden som i hele hånden. I tegnet FRISTE er det en enkel intern bevegelse i pekefingeren fra pekehånde til kroket pekehånd til pekehånd. I tegnet GLEMME er det en intern bevegelse fra 5-hånd til knyttet hånd mens hånden beveger seg fra pannen og ned til høyre, når en bruker høyre hånd.

Nå kan vi lage forskjellige tegngrupper, for eksempel alle som har lik håndform, lik plassering, samme bevegelse eller motsatt bevegelse.

De fem manuelle delene er viktig fordi to tegn kan se helt like ut bortsett fra en av disse fem delene som gjør at de tegnene betyr forskjellig. Tegnene NED og OPP er tegn hvor vridningen skiller tegnene.

Språktrekk som gjør at to uttrykk får to forskjellige betydninger, kalles distinktive trekke, eller betydningsskillende trekk. Slike trekk varierer fra språk til språk.

Vi skal senere se hvordan disse fem delene kan variere med hensyn til hva slags språklig status de har, om de fungerer som et fonem, det vil si en språkets minste del uten egen betydning, eller som et morfem, det vil si en språkets minste del med egen betydning.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Tegns ikke-manuelle deler

Tegn omhandler ikke kun hendene, så det er viktig å ha fokus på helheten. De ikke-manuelle, eller non-manuelle, delene omhandler hode, overkropp, skuldre, ansiktet og munnen.

Tegns munnstillinger

Når vi snakker tegnspråk, kan alle dem som vi snakker med, se ansiktet vårt. Ansiktet er der alltid, og vil alltid bli oppfattet som en del av det vi uttrykker. Nøytralt i betydningen uttrykksløst, finnes ikke. Alle de fininnstilte variasjonen vi kan gjøre med ansiktet, øynene, blikket og munnen er en stor del av grammatikken i norsk tegnspråk. Noen av delene kan ha distinktiv funksjon, mens andre gir uttrykk for hvem som gjør hva mot hvem.

Her skal vi først bare konsentrere oss om munnstillingen – den orale komponenten eller munnen, som vi også sier.

Før vi gjør det, må vi minne oss selv på at ordet ord, egentlig betyr det talte, og referer til en lyd. Nå bruker vi også ordet ord om det som er skrevet, og dermed gjort synlig. I en skreven tekst er lyden gjort om til skriftbilder også kalt grafem. I muntlig kommunikasjon er ord altså lyder. Lyder kan vi ikke se, bare høre. For døve og hørselshemmede er det nettopp lydene de ikke oppfatter. Fordi lyder representer informasjon, særlig i et auditivt fokusert miljø, er det ført og fremst informasjon døve hele tiden mister, når den ikke er visualisert.

Lyder kan i muntlige samtaler ikke sees. Men vi kan se munnen som beveger seg. Når vi gjør oss kjent med munnens bevegelser, ser vi fort at det er noen bevegelser eller munnstillinger som går igjen.

Munnen kan være lukket nøytral, lukket utdratt (smil med lukket munn) og lukket rundet (trutmunn/kysse munn).

Munnen kan være åpen nøytral, åpen utdratt, åpen rundet.

Tungespissen kan komme til syne ved flere av disse munnstillingene, fortennene i overmunnen kan legges mot underleppen.

Munnstillingen kan være kombinasjoner av disse samt graderte former av uttrykkene. Haken kan i tillegg trekkes tilbake, skytes frem. eller til siden. Kinnene kan blåses opp eller trekkes inn, overleppen løftes opp eller blåses opp, og munnvikene kan trekkes ned. Det er sikkert mer vi kan gjøre med munnen, altså leppene, tungen, kinnene og haken.

Ansiktet

Ansiktet er alltid til stede i en samtale på tegnspråk. Ansiktet med komponentene: panne, bryn, øyne, nese, kinn, munn, tunge, lepper og hake, bruker vi for å uttrykke vår egen eller andres sinnsstemninger, vurderinger eller holdninger. Av og til løfter vi bare på et bryn, blunker med et øye, smiler med en munnvik, løfter litt på underleppe, ja, listen er lang på hvordan vi bruker ansiktskomponentene hver for seg eller i samspill for å uttrykke en enkel eller kompleks mening. Ansiktet bruker vi som del av eget uttrykk når det er vi som har tegnet, eller vi bruker det for å markere at vi ser hva den andre sier, vi følger med og forstår, vi lever oss inn i og med den som forteller. Eller vi markerer tvil, undring og uenighet med graden av øyeåpning, om vi løfter eller senker munnvikene, rynker eller hever brynene.

Et nøytralt ansiktsuttrykk er en del av en fortellende saklig ytring. Sammentrukne bryn, spørretegn og et fremskutt hode er en del av spørsmålsmarkeringen når vi ber om mer informasjon. Vil vi bare ha et ja eller nei til svar, hever vi brynene, ser på den vi spør og holder siste tegnet fast inn til vedkommende begynner å svare. Da trekker vi hånden og hodet tilbake, senker brynene og lar øyeåpningen bli umarkert, for den var nemlig utvidet mens vi spurte.

Når vi utfører en hel konstruert handling, flytter vi blikket, vender ansiktet fra samtalepartneren og lever oss helt og holdent inn i det vi forteller om. Vi bruker hele ansiktet og kroppen med til å uttrykke oss godt og adekvat på norsk tegnspråk.

Ansiktskomponentene er særviktig ved gradering, når det er mye eller lite av noe, når noe tar lang tid, koster mange krefter, er kjedelig eller morsomt, intenst eller tregt.

Dette og mere til bruker vi ansiktet og ansiktskomponentene til, som del av de språklige konstruksjonene, en del av selve grammatikken i norsk tegnspråk.

Tegngrupper

Vi var inne på det at vi kunne lage tegngrupper etter form, altså etter formen på en av de manuelle delene som håndformen, plasseringen eller bevegelsen. Nå skal vi se på en annen måte å lage tegngrupper på, en måte som er knyttet til hvordan tegn fremkaller mening. Det skjer på tre grunnleggende forskjellige måter. Derfor er det viktig å vite forskjellen på dem, hvordan de oppfører seg og hvor i språkproduksjonen vi kan bruke dem. Vi begynner med det mest grunnleggende oss mennesker imellom. Så går vi til det noe mer komplekse før vi kommer til språkets helt faste former. Dette er slik mye naturlig språktilegnelse skjer for barn også.

På de neste sidene skal vi se på tegngruppene Pek, fleksible tegn, faste tegn og retningstegn.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Pek

Voksne og små barn som ennå ikke har et felles språk bruker opptil 70 % av tiden de er sammen til å peke på ting i sin umiddelbare omgivelse, den voksne nevner eller tegner hva tingen heter. Slik holder vi på mens tegn- eller ordforrådet vokse seg stort og robust.

Vi peker ofte med en vanlig peke-hånd eller på annen måte, og som regel mens vi ser på det vi peker på. Slik lærer vi å påvirke hverandres oppmerksomhet. Når vi peker, leder vi andres oppmerksomhet mot det vi vil snakke om. Pekingen betyr i beste fall noe sånt som: Se, der! Se, der! I kan peke i alle mulige retninger og på forskjellige måter, noe som gjør at pek er superfleksible i formen. Vi peker på samme måten enten det vi peker på er ganske nære eller lenger unna. Er noe virkelig langt borte, løfter vi ofte hånden høyere og lager en større buebevegelse når vi peker.

Pek gir ikke noe som helst informasjon om hva vi ser på eller peker på. Den som ser at vi peker, må lete i den umiddelbare omgivelsen for å se hva vi peker på for å skjønne hva det er vi er opptatt av, hva vil vite tegnet eller navnet på. Vi sier at pek er tomme for eget innhold, og får sin mening ut fra det i den umiddelbare konteksten som peket er rettet mot.

Kontekst betyr her den ytre, umiddelbare omgivelsen.

Senere i språkinnlæringen, når vi vil snakke om ting som ikke er til stede når vi snakker, eller om noe som er abstrakt, som tanker, følelser, drømmer, minner, lengsler, teorier og liknende, etablerer vi dem som språklig nærværende i større eller lengere deler av samtalen vår. Vi kan si at vi later som om det vi snakker om, er til stede. Vi snakker som om vi kan se det, ta på det og rette tegn mot det. Dette kaller vi å etablere blend entiteter eller virtuelle objekt. Ting vi ikke ser, men som hjernen, med sitt indre øye projiserer som nærværende.

Den enkleste måten å etablere noe som språklig nærværende, er å gjøre tegnet for det vi vil snakke om for så å peke og se i en bestemt retning. Vi gir temaet vi snakke om, en retning. Dette kan du lese mer om under Ytringer og Tekst.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Fleksible tegn

Når vi skal forklare noe om en ting vi ikke vet hva heter og som ikke er til stede, slik at vi ikke kan peke på den, hender det at vi later som om vi holder tingen og bruker den. Håndformen vi bruker, bærer preg av hvordan vi holder tingen. Det er ganske mange måter å holde en ting på. For eksempel hvordan vi holder en kopp, en skrutrekker, et ark, en liten bok, en stor eske eller en baby. Uansett hva det er, viser håndformen noe om formen og størrelsen som tingen har. Bevegelsen vi gjør, viser noe om hvordan vi bruker tingen, hvordan vi håndterer den. Ofte er dette tilstrekkelig informasjon til at dem vi snakker med, så de skjønner hva vi mener.

Når vi fortelle hvordan to ting forholder seg til hverandre, kan vi bruke den ene hånden for å representere den første tingen, og så la den andre hånden representere den andre tingen. Forholdet mellom hendene våre skal da vise forholdet mellom tingen vi snakker om. Dette hender det vi gjør når vi forklarer veien til noen, hvordan ting skal monteres sammen eller hvordan andre mer abstrakte fenomen relaterer til hverandre. Vi kan også la den ene hånden representere tingen vi snakker om for så å bruke den andre hånden til å peke med eller liksom holde et redskap for å vise hvor på tingen som vi snakker om, og hvordan redskapet skal brukes. Hånden eller deler av hånden kan brukes for å snakke om hele tingen eller deler av tingen.

En tredje måte vi bruker for å utveksle mening er å lage et omriss av det vi snakker om med en blyant på et ark. Hvis vi ikke har penn eller papir for hånden, lager vi et omriss på bordet med en finger. Vi lar bordet liksom være arket og fingeren liksom være en blyant. Vi kan også bruke hele hånden for å lage et omriss i løse luften, særlig hvis det er formen på et vindu vi snakker om, et fjell, en bil, et klesplagg eller hva vi nå ønsker å snakke om. I mye tavleundervisning og formidling av teorier er slike strektegninger brukt. Vi kalle dem skisserere.

Vi er alle vel vant med disse måten å få frem et budskap på. Vi har gjort det selv og vi har sett andre gjøre det. I mange leker, vitser og humoristiske innslag bruker vi nettopp slike strategier for meningsformidling. Og vi vet at de kan kombineres på utallige måter.

I de tre hovedgruppene av måter å illustrere noe på når vi snakker, skjuler det seg tre forskjellige ikoniske eller avbildende prinsipper. Vi skal nå gå gjennom alle tre.

Det første var å håndtere noe. Da oppfatter vi at den som snakker liksom bruker en ting. Det kan gjøres veldig naturtro og det ser ut som en den som snakker nesten gjør det på virkelig, hele kroppen er tatt i bruk for å formidle en mening. Det kan også gjøres mer skjematisk antydende. Håndformen er omtrentlig slik den er når den holder tingen, bevegelsen er også en omtrentlig etterlikning, og den som snakker bruker bare hendene, ikke hele kroppen, for å få frem budskapet sitt. Denne gruppen tegn kalles håndterere. Konstruerte handlinger er en del av denne gruppen.

Den andre gruppen tegn var den hvor vi lar hånden eller deler av hånden representere det vi snakker om. Da må hele eller deler av hånden oppfattes som noe annet enn seg selv. Hånden på oppfattes å erstatte det vi snakker om, enten det er noe konkret eller abstrakt. Denne gruppen tegn kaller vi erstattere.

Den siste gruppen tegn er dem hvor vi lager et omriss i luften av noe. Håndformen kan variere fra hel hånd, pekehånd og enda flere, alt etter hva vi snakker om. Det vi oppfatter er ikke selve hånden, men den usynlige streken som hånden lager. Det kan være et omriss av en ting, en kontur på et hus, et fjell eller hvordan en sti eller vei slynger seg gjennom terrenget.

Fordi hjernen bearbeider tegnene far disse tre gruppene på tre forskjellige måter før den tilsiktede mening har oppstått, kan vi si at dette er tre forskjellige tegngrupper. Dette er ganske åpne og fleksible tegn, hvor en liten endring i formen kan gi stor endring i meningen. Derfor kaller vi dem fleksible tegn. Fordi vi bruker dem for å nyansere og illustrerer meningen vi vil uttrykke, kaller vi dem også for avbildende tegn.

I disse tegnene kan alle de fem delene tegn er bygget opp av, jfr. Figur 1, tilføre tegnet mening. Tegnets uttrykk knyttet til de manuelle delene kan ha hver sin mening, og slik formidle et komplekst meningsinnhold på kort tid. Derfor kan tilsynelatende det samme tegnet bety helt forskjellige ting alt etter den sammenhengen det brukes i. En flat b-hånd kan brukes for å vise at en bil står stille, at en sykkel ligger veltet eller at en bok ligger på et bord. En pekehånd rettet opp kan vise hvordan et menneske står stille, kommer mot eller går fra noen, eller hvordan trær eller lyktestolper farer forbi en som sitter i en bil.

Fleksible tegn inneholder informasjon om noe hjernen kategoriserer som en ting, en entitet, samt noe ved denne tingens beskaffenhet. Disse to informasjonsbitene er nok til å danne en selvstendig ytring. Derfor kan disse tegnene være med når vi beskriver tegn som fenomen, samtidig som de også hører hjemme i språkets ytringsnivå, som vi også kaller det syntaktiske nivået.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Faste tegn

Faste tegn er tegn som alltid har samme form og alltid samme betydning. Relasjonen mellom form og innhold er fast etablert i språksamfunnet og i den enkelte språkbrukeren. Derfor kaller vi dem faste tegn. I litteraturen kan de også kalles leksem, konvensjonaliserte tegn, frosne tegn eller tegn med grunnform/grunnformstegn. Eksempler her kan være HUS, DØR, DAME, MANN, BIL, KJØRE, VASKE, SPISE.

I de faste tegnene er det summen av de fem manuelle delene i tegnet som daner én og bare én betydning. Disse tegnene har også en fast munnstilling. Av og til er det munnstillingen som bestemmer hva tegnet betyr, som for eksempel TANTE, ONKEL, SØLV, GULL.

Faste tegn må læres. De færreste tegnene er selvforklarende. Av og til kan vi skimte en ikonisk likhet mellom tegnet og det tegnet betyr. Vi tror at mange av tegnene i denne gruppen først har vært rene fleksible og dermed avbildende tegn, fordi noe av den ikoniske likheten mellom tegnet og det tegnet betyr er gjenkjennbart. I tegnet HUS kan vi se erstattere og omriss, en skisserer, i tegnet DØR erstatter og et bevegelsesmønster, en undergruppe av skisserere. Ikonisiteten tilfører ikke tegnet mer mening. Tegnet har si faste generelle betydning uansett hvordan huset måtte se ut og fra hvilken side vi ser det fra.

Pekinger kan også bli til faste tegn, som i tegnene NESE, ØYE, VITE, HER. Diskusjonen er likevel om de er faste tegn eller pekinger, kanskje er de en egen gruppe tegn, slik vi skal se at andre tegn også kan være.

De faste tegnene bruker vi som temamarkører når vi snakker tegnspråk. De er viktige for å danne en kontekst slik at de fleksible tegnene kan oppfattes slik de er ment.

Vi kan ha flere faste tegn som betyr det samme, som de forskjellige tegnene MOR og MOR. Slik eksempler på synonymi har vi også i tegnspråk.

Mange faste tegn finner du i tegnordboka.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Retningstegn

Til sist i denne gruppen av tegn skal vi ta med retningstegnene. De er relativt faste tegn, men med en fleksibel del som tilfører mening ut fra de avbildende, ikoniske prinsippene vi ble kjent med over. Det er bevegelsens startpunkt, retning og dermed sluttpunkt. Disse tegnene er med å etablere eventuelt utvikle allerede etablerte avbildende konstruksjoner av flere slag. Disse tegnene er et begrenset antall, de listen som er satt opp for dem, blir stadig lengere etter som språkforskere oppdager hvor hyppig de forekommer og hvor varierte de kan være. Noen eksempler på slike tegn er GI, FÅ, DRA, KOMME, TA, STJELE og BESØKE.

Ytringer

Ytringer er muntlig språkbruk. Setninger er skriftlig språkbruk.

Språklæren gir oss tegn, ord og uttrykk for å snakke om språk. Språklæren skiller mellom ytringer og setninger. Ytringer lager vi når vi snakker. Setninger lager vi når vi skriver. Årsaken til dette skillet mellom ytringer og setninger er at når vi snakker, vil sammenhengen vi snakker i være med å gi informasjon så vi skjønner hva mening er med det som sies. Den ytre konteksten bidrar på en helt nødvendig måte til meningsdanningen. Når vi skriver, må vi ofte skrive inn denne informasjon. Vi må lage den riktige konteksten for budskapet vårt, slik at de som leser, kan danne seg den meningen vi ønsker de skal få. Tegne og/eller ordene vi velger, intonasjon, mimikken, kroppsuttrykket, samt alt som er i den ytre konteksten er signaler hjernen setter sammen til en mening – forhåpentligvis den ønskede meningen. Likevel har vi alle erfart at misforståelser oppstår.

Trykk på Neste for å lese videre i kapitellet om ytringer, eller bruk Innholdsfortegnelsen til å navigere deg gjennom de ulike underkapitlene.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Ytringstyper

Ytringen varierer i form etter den talehandlingen vi ønsker å gjøre. Når vi snakker sammen, kan vi fortelle hverandre hva som har hendt, vi kan legge planer sammen om noe skal skje, vi kan spørre hverandre om ting vi vil vite og mye mer. Vi gir informasjon og vi spør etter informasjon. Dette er to forskjellige talehandlinger. Videre kan vi gi ordre, avlegge et løfte eller sverge. Hvilke talehandling vi ønsker å utføre, påvirker tegnvalget vårt og av og til rekkefølgen av tegnene eller ordene vi sier, kommer i. Reglene for hvordan vi gjør dette, varierer fra språk til språk.

Vi skal i det følgende se på noen slike ytringstyper i norsk tegnspråk.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Fortellende ytringer

Når vi forteller, gjør vi det fordi vi vet om noe som vi vil andre også skal vite om. Dette som vi vet, kaller vi et tema, den nye informasjonen vi vil legge, kaller vi en kommentar. Vi har altså et tema som vi legger en kommentar til. Temaet er ofte kjent, noe den vi snakker med vet om fra før. Kommentaren er det nye. Dette er annen måte å tenke informasjonsstrukturen på. En annen måte er å snakke om rekkefølgen på subjekt, verbal og objekt. Ikke alle er like vant til å snakke om verbal, men foretrekker å kalle det predikatsleddet. En tredje måte å snakke om strukturen i en ytring på, er å dele den opp i forfelt, midtfelt og sluttfelt. Vi skal her bruke tema og kommentar.

Norsk tegnspråk er i likhet med mange andre språk, et språk hvor verb og substantiv ikke er klare tegngruppe. De likner ikke på verb og substantiv på den måten vi kjenner dem i norsk talespråk. I tegnspråk bøyes ikke verbene i tid, og substantivene ikke i kjønn eller tall. En ytring på norsk tegnspråk trenger ikke et typisk verb i seg for å være velformulert og riktig. Det må en ytring på norsk talespråk alltid ha, selv om vi ofte sier noe uten å ta et verb med. Dette er også blant det som gjør at norsk tegnspråk er svært forskjellig fra norsk talespråk.

Vi skal se på noen eksempler. Under er en annotasjon av forskjellige ytringer på norsk tegnspråk. v betyr venstre, h betyr høyre.

TemaKommentar
HUSPek-vDet er et hus/ Huset er der
Pek-vRØD-pek-vDet huset er rødt
Pek-h SKOLE pek-hGRØNN-hDen skolen er grønn
ALLE BARNStrømme.mot.skole-hBarna går til skolen
MORSYKEPLEIERMor er sykepleier
SØSTER-pek-vSNILL-pek-vSøsteren min er snill

Pekene i tabellen over kan være rettet mot noe som er til stede, eller mot noe som er språklig etablert som nærværende. Når noe er nærværende eller er språklig etablert som nærværende og dermed blitt tildelt en retning, vil denne retningen brukt i andre tegn, referer til det øvrige som er markert med denne retningen. Retningen i pekene (hånd, blikk, hode, kropp) og tegnene som er retningsmodifiserte, binder tegnene sammen og gjør dem til ytringer, ikke bare tilfeldig sagte tegn. Manuelle pek er ofte fulgt av blikkpek. Begge kan stå alene som pekinger, men følger ofte hverandre. Manuelle pek, blikkpek og andre pek kan utføres samtidig, det vil si simultant, med andre enhåndstegn. Legg også merke til at noen tegn har en fleksibel mulighet for plassering. De kan derfor utføres hvor som helst i tegnrommet. I slik tegn vil vi kunne la peket bli innlemmet i hvor tegnet plasseres. Slik kan retningen som binder flere tegn sammen til en større meningsenhet, komme til uttrykk. Vi ser dette i eksempel nr. 3 over. Tegnet retningen GRØNN kan utføres forskjellige steder i tegnrommet. Mens tegnet RØD har sin faste plass på haken like under leppen. I eksempel 4 ser vi det samme i tegnet som betyr å strømme mot noe. Her strømmer barna mot skolen. Der vi på norsk må bruke en preposisjon, til/mot kan denne meningen komme frem ved bruk av retningen i og hvor i tegnrommet bevegelsen starter og slutter. Vi skal se på flere slike eksempler etter hvert, men nevner nå kort at tegnene GÅ, KOMME, GI, FÅ, UT, INN også har denne fleksible muligheten.

Fortellende ytringer avsluttes gjerne med et nikk. Nikket har flere funksjoner ser det ut som. Det ene er å bekrefte at det som sies er sant. Den andre er at det ser ut som om nikket er med å etablere temaet som språklig nærværende i samtalesituasjonen. Nikker vi mer aktivt gjennom hele ytringen, vil det understreke og bekrefte at innholdet som sies er sant.

Først så vi på noen ytringer om noe annet enn oss selv. Så var det noen eksempler om hva jeg liker og ikke liker. Når vi skal si noe på norsk tegnspråk om oss selv, er det sjelden vi begynner meg å si tegnet JEG. Det ser ut til å være mer vanlig å avslutte med å peke på meg selv enten med et tydelig pek som i videoen over, eventuelt på en litt mer forsiktig måte ved bare å trekke hånden not brystbenet. Norsk tegnspråk synes å være det vi kaller et pro-drop-språk. Et pro-drop-språk betyr her at førstepronomen entall, altså JEG, ikke trenger å bli sagt. Det er underforstått. Dette er et helt vanlig språklig fenomen. Det skjer ofte i norsk tegnspråk og faktisk også ikke så sjelden i norsk talespråk også. Men vi skal se på noen eksempler på norsk tegnspråk. I eksemplene under er tema-delen tomt. Det betyr at det er underforstått at det som sies gjelder den som sier det. Derfor kan jeg på tegnspråk si:

TemaKommentar

BOR pek-høyre-opp

(se video lenger opp)

som betyr noe slikt som: Jeg bor der. Retningen høyre kan tidligere være brukt for å etablere en referent som for eksempel Tromsø. Da har jeg i tilfelle sagt at: Jeg bor i Tromsø. Hvis jeg sier:

TemaKommentar
BOR pek-ned

har jeg sagt noe slikt som: Jeg bor her.

En annen ytringen kan være:

TemaKommentarEtterstilt bestemmer
HETE SIRIpek-c

Pek-c betyr en referanse mot sentrum – (engelsk: centrum). Tegnet som brukes kan minne om tegnet SELV, men blir sagt uten ordbildet selv i den orale delen av tegnet. Med andre ord, hånden trekkes inn mot kroppen slik at tommelen legges mot brystbenet, slik at tommelen peker opp. En annen måte er å ha en knekket B-hånd hvor fingertuppene peker inn mot brystbenet.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Benektende ytringer

Det er mange måter å uttrykke en nektelse på i norsk tegnspråk. Vi skal se på noen av dem her. Den enkleste måten å benekte noe på, er å riste på hodet, mens en sier det som benektes.

TemaKommentar

Hoderist----

BOR pek-ned

Hoderist----

SIRI pek-c

Hoderist----

SULTEN pek-c

TemaKommentar

Hoderist----

HUNDEN

--------

BO pek-ned

HUS pek-V

Hoderist

RØD

ALLE BARN

Hoderist------------

Strømme.mot.skole-h

Når vi skal benekte noe, er det tilstrekkelig å ha samme tegnrekkefølgen som når vi bekrefter, men istedenfor å nikke, rister vi på hodet. Vi kan også innlede eller avslutte med NEI, eller IKKE. Vi kan gjøre begge deler: riste på hodet samtidig som vi sier NEI eller IKKE. En dobbelt nektelse er en forsterket nektelse.

TemaKommentar
SKOLEN STIKKE.AV

Hoderist-

VIL IKKE

NY BUKSE

HODERIST------------

KARI pek-h LIKER IKKE

Hoderist--------

NEI

------------

VIL IKKE MED KINO

En tredje måte er å bruke et tegn som har en innebygd nektelse i betydningen sin. Det er flere slike tegn som brukes daglig. Vi skal se på tre av dem:

Det er et tegn som betyr vet ikke/kjenner ikke, et annet betyr har ikke gjort, et tredje er ikke der.

TemaKommentar
DAME pek-vYF -- kjenner.ikke
MAT KASTEUUU - har.ikke.gjort
BOK pek-hUUU -- er.ikke.der
Spørrende ytringer med ja/nei - svar

Når vi skal spørre om noe hvor svaret er ja eller nei, ser vi på den vi spør, lager en bekreftende ytring, mens vi hever brynene og stikker hodet frem. Vi drar tegnene ut mot slutten av ytringen. Det vil si bevegelsen går treger/sakter mot slutten av ytringen. Når den vi sprø begynner å svare, tar vi hendene ned.

Vi trenger utføre et tegn for den vi spør, blikkontakten eller blikkpeket med den vi spør, bestemmer hvem som skal svare. Vi kan forsterke det vi sier med å peke mot den vi spør med den ene hånden, mens vi utfører et tegn for det vi spør om, med den andre hånden. Et etterstilt pek mot den vi spør, kan også forekomme ved slike spørsmål.

Spørrende ytringer med spørretegn

Spørretegn er for eksempel: HVA, HVOR, NÅR, HVORDAN, HVILKEN, HVEM og HVORFOR. Spørretegnet kan komme sist, først, eller først og sist i en spørrende ytring. Det er ikke uvanlig å gjenta spørretegnet – litt som med etterstilt bestemmere. Et etterstilt spørretegn gjør det tydelig at spørsmålet er ferdig. Mens vi utfører den spørrende ytringen, trekker vi brynene sammen, rynker dem litt, for å markere at det er spørsmål med et spørretegn og derfor krever mer enn ja eller nei til svar. Vi retter også i disse spørsmålene blikket mot den vi spør.

Når vi treffer noen vi ikke kjenner, vil det være høflig å heve brynene når vi ser på vedkommende og gjør tegnet HVEM og retter et diskré pek mot vedkommende.

I en samtale på norsk tegnspråk ser det ut som om en av høflighetskonvensjonene er å ikke med pekefingeren pek rett på noen med en veldig tydelig. I stedet retter en blikket mot den snakker med eller om, eller bruker hele hånden for å markere en referanse hvem det gjelder.

Det er mange andre ansiktsuttrykk og måter å bruke brynene og øyenåpningen på for å markere at en lurer på noe, eller spør om noe. Her har vi beskrevet de mest grunnleggende.

Betingelsesytringer

En betingelse for at noe annet skal skje kan på norsk talespråk være at: Hvis det er fint vær, kan vi bade. På norsk tegnspråk, vil betingelsestegnet HVIS innlede en slik ytring.

HVIS FINT VÆR, KAN SVØMME. Men vi utfører betingelsen, skal brynene være hevet og hodet i en markert posisjon. Markert betyr «noe annet enn vanlig eller nøytralt» som omtales som umarkert. Markert hodeposisjon kan være en liten skaking mot den siden av kroppen hvor HVIS har sitt artikulasjonssted. Når betingelse er utført, kommer det ofte et blunk mens hodet rettes opp og brynene senkes. I følgen ytres mer umarkert eller som noen gleder eller gruer seg til.

Ytringer med fleksible tegn

Vi har til nå sett på enkle ytringer som består av faste tegn og pek. Gruppen fleksible tegn brukes selvfølgelig også ofte i enkle ytringer. Da kan vi som enkel tommelfingerregel tenke at temaledde skal være et fast tegn, mens kommentarleddet kan være et fleksibelt tegn.

TemaKommentarer
KARI pek-hperson.komme.mot meg
HUS pek-vstort
BILkjøre.avsted.svinge.opp.ned

Når vi snakker, uansett hvilket språk, kan vi fortelle fra vårt eget ståsted og perspektiv. Men vi kan også fortelle hva andre har opplevd ved å ta deres ståsted og perspektiv. Vi bruker oss selv, og snakker som om vi er den andre. Slike måter å snakke på, har mange navn. I tegnspråk kaller vi dem ofte konstruert handling. Vi gjør tegnet for den aktøren vi vil fortelle som. Etter på snakker vi som om vi er den personen og opplever en hendelse slik hen gjorde det. Vi kan ta menneskers og dyrs ståsted og perspektiv Vi skal se på noen eksempler.

TemaKommentar
OLE pek-hgå.ski
MORlese.lese
HUNDløpe.bite(pinne).løpe.løpe

I eventyr kan vi ta ståstedet og perspektivet til trær, fjell og elver. Også abstrakter kan vi snakke om ved å bruke konstruerte handlinger. Men det skal vi ikke gå videre inn på her

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Grensemarkører

Alle ytringene vi har beskrevet til nå, vil i større eller mindre grad være omrammet av grensemarkører som blunk, blikkendringer og nikk. Slike grensemarkører markerer når en språklig enhet begynner og når den slutter. Grensemarkørene har altså en dobbelt funksjon: De skiller enheter fra hverandre samtidig som de rammer inn det som skal oppfattes som en enhet.

Endring i ansiktsuttrykket og bevegelser med hodet eller overkroppen kan også fungere som grensemarkører.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Gradering

Når vi skal snakke om at noe er stort eller lite, pent eller stygt, kan vi på tegnspråk som i talespråk bruke egne tegn som uttrykker akkurat det. Vi kan også legge til tegn som forteller at noe er veldig lite eller kjempestort. En annen måte er å bruke mimikken og endre formen på tegnet og kroppen til å uttrykke at noe er veldig lite eller veldig stort.

Når noe er veldig lite kan tegnet bli lite, kinnene trekkes inn, skuldrene løftet og trukket sammen. Eller motsatt, tegnet kan bli utført med veldig store bevegelser, munnen kan blåses opp, og kroppen også gjøres større for si noe om hvordan det vi snakker om er. Fordi vi kan gjøre disse endringen på en glidende skala, kaller vi dette ofte for gradering.

Mange tegngrupper kan graderes. Meningen som slik tilføres tegnet, kan variere. Gjentar vi bevegelsen i et tegn som uttrykker en prosess, kan det bety at prosessen varte lenge. Endrer vi ansiktet og mimikken, kan vi uttrykke sinnsstemningen som preget prosessen. Vi kan gjøre tegnet GÅ mange ganger. Slik kan vi uttrykke at vi gikk langt og at det tok lang tid, at vi var slitne og ble veldig galde da vi kom frem.

TemaKommentar
OLE pek-hgå.ski.gå.ski.gå.ski
MORvaske.vaske.vaske.vaske.rent
HUNDløpe.løpe.løpe.være.glad

I slike uttrykk har vi tatt i bruk mange fleksible muligheter. De er også ikoniske. Alle er knyttet til forskjellige måter å vise mening på, i stedet for å bruke faste tegn. Dette er språklige former de tegnspråklige miljøene bruker i mye større grad enn de talespråklige miljøene gjør. I talespråkene finner vi dette ofte i intonasjon og stemmekvalitet, men også i mimikkene og kroppsuttrykket.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Tekst

Ordet Tekst forbinder vi ofte med noe som er skrevet. Det er nok den mest brukte betydningen av dette ordet på. Men i språklæren kan vi bruke ordet tekst om muntlige ytringer også. Altså om noe som er sagt selv om det ikke er skrevet. Her i denne beskrivelsen av norsk tegnspråk betyr tekst noe som er sagt på norsk tegnspråk. I prinsippet kan en tekst være svært kort, ett eneste lite signal. Men vi skal nå tenker på lengre samling av ytringer, som en liten fortelling, en refleksjon over et tema eller en oppsummering. Det vil si noe som inneholder flere informasjonsbiter som er satt sammen til et språklig hele.

I dette kapitellet skal vi se på

  1. Leddrekkefølgen
  2. Pek og bruk av retning
  3. Bøyer
  4. Avslutninger

Trykk på Neste for å lese videre i kapitellet om Tekst, eller bruk Innholdsfortegnelsen til å navigere deg gjennom de ulike underkapitlene.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Leddrekkefølgen

Alle språk har sin måte å strukturere informasjonen på. Det finnes alltid flere måter å gjøre dette på. Hva som er mest brukt i norsk tegnspråk, vet vi ennå ikke. Det er mange muligheter, flere enn dem vi skal innom her. Vi har noen holdepunkt for hva som kan gå igjen.

Under delen om Ytringer, skrev vi om ytringer at de kan sees som en sammensetning av en temadel etterfulgt av en kommentardel, og vi gikk gjennom forskjellige eksempler på dette. Vi skrev også at det ikke trenger å være et typisk verb i ytringen. Tegn som refererer til handlinger, blir i mange språk tidsbøyd, det vil si vi kan av verbets form vite om det har skjedd, skjer eller skal skje. Fortid-, nåtid- eller fremtidsmarkeringen ligger da i verbet. Slik er det i hovedsak ikke på norsk tegnspråk.

I norsk tegnspråk forteller en ofte tidlig i fortellingen da noe skjedde eller når det skal skje. Tidsangivelsen kan være knyttet til noe som har skjedd før, nå eller skal skje i fremtiden. FØR, NÅ og FREM er tre tegn som sier noe om tiden for en hendelse. Andre tidsuttrykk kan være mer eksakte som for eksempel: Da jeg var tre år gamme, i 1997, 23.juni, 1825, Juleaften, Sommerferien også videre. Eller på tegnspråk som i eksemplene under.

I mange kulturer er det nærhet mellom tidsuttrykk og stedsangivelser. Derfor er stedet hvor noe skjedde, ofte den neste delen informasjonsdelen en forteller om. Hvis tid og sted ikke er viktig, ja så hopper vi selvsagt over dem. Når tid og sted er bestemt, kan vi introdusere de viktigste aktørene i fortellingen. Når vi vet hvem som er involvert i hendelsen, kommer ofte tegnene som refererer til hva som skjedde. Disse tegnene kommer ofte i den rekkefølgen det hele skjedde. Her ser vi at ikonisiteten fungerer også på et høyre plan enn på tegn-nivået i tegnspråk. Ikonisiteten kan være med å strukturer det som blir sagt,.

I mange språk er tidsledd og stedsledd fleksible og stå før eller etter de språklige formene som refererer til selve hendelsen. Slik er det også i norsk tegnspråk.

Tidsleddet og stedleddet vil i seg selv kunne oppfattes som selvstendige ytringer når de består at et stedsnavn med et foranstilt og eller etterstilt pek, blunk og nikk.

Når noen forteller på tegnspråk, ser vi ofte at de begynner å fortelle noe mens de flytter overkroppen og/eller bare hendene fra den ene til den andre siden av tegnrommet. Det er også en måte å markere at tiden gikk mens det det fortelles om, hendte.

Vi skal se på noen eksempler.

TIDSTED Til venstre i tegnrommet, Aksjon.Mot høyre i tegnrommet, Nytt sted.
I GÅRFØRST UT SKOGEN, SE, LETE, KONGLER PLUKKE.PLUKKESÅ TIL SKOLEN SE.PÅ.KONGLE
I ETTERMIDDAGJOBBE.JOBBE LEKSERETTERPÅ UT FORTBALL

Retoriske spørsmål, spørsmål som den som snakker selv svarer på, er også en vanlig måte å drive en tekst frem på. Et tema blir da løftet frem ved å stille et spørsmål. Så svarer den som snakker slik at et ønsket poeng rask og tydelig blir uttrykt.

TidAksjon Sted AksjonRetorisk spørsmålSvarAksjon sted
SIST PÅSKE FØRKJØRE FJELL UT SKIHVA?SNØ BORTEKJØRE HJEM

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Pek og retning i tekstbinding

Hvilken rekkefølge som informasjonsdelene skal ha, kommer an på hva en vil fremheve eller hvordan konteksten er. Men det hjelper sjeldent å snakke rent norsk og så ha et tegn her eller der eller til hvert norske ord og tro at det er en god nok måte i norsk tegnspråk også. Det er nettopp her norsk tegnspråk skiller seg fra norsk talespråk at retningene i manuelle pek, tegn, blikkretningen og hvordan kroppen beveges, limer tegn sammen til selvstendige ledd som kjedes sammen til en større tekst. Gjerne med et visuelt logisk forløp.

Når vi snakker et språk, signaliserer vi også hvilke tegn eller ord som vi ønsker at mottaker skal oppfatte som mindre enheter og hvordan den ene enheten eller frasen relaterer seg til frasen før og etter. Vi lager små pauser og sammenbindinger på forskjellige måter. I en skriftlig tekst kjenner vi dette som bruken av stor bokstav som innleder en ny setning, komma og punktum, innrykk og avsnitt, og samsvarsbøyer ordene i samme frase. Slik signal sier vi lager er struktur og binder elementene sammen til en større tekst.

Et viktig tekstbindingssignal i norsk tegnspråk er bruken av retning, retningen i tegns bevegelseskomponent, retningen i blikket samt ansiktet og retningen i bevegelsen i overkroppen. Noen snakker om dette som plassering av tegn i tegnrommet, andre kaller det lokalisasjon. Når retning er valgt her, er det fordi retningen er formen, det fonologiske uttrykket, som kan beskrives, samt at når vi bruker retning er ikke det begrenset til tegnrommet. Tegnrommet er som regel definert som det området hvor vi ubesværet beveger hendene. Lokalisasjon er ofte definert som der hvor vi utfører tegn i tegnrommet. Når vi bruker retning som uttrykk for tekstbinding i norsk tegnspråk, kan retningen presist beskrives og den kan strekke seg langt utenfor tegnrommet. Jeg kan sitte i Trondheim og peke mot/på Bergen, solen og stjernene som er det jeg av og til vil snakke om.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Bøyer

Bøyer er et tegn i passiv hånd som holder fast et tema som alt det som uttrykkes med den aktive hånden relateres til. Bøyen holder temaet fast. Bøyer er ikke alltid så lette å få øye på. De er slik en naturlig del av norsk tegnspråk og står ikke alltid så lenge. Men de er der nokså ofte, når en først får øye for dem. De kan forsvinne og dukke opp igjen.

Vi har flere typer bøyer og tar bare med noen av dem her.

Listebøye er en relativt hyppig forkommende bøye, lette å se. Den som snakker, knytter ett og ett tema til den passive håndens fingre fra tommelen mot lillefingeren. For å referer tilbake til et tema, er det nok å peke på den fingeren som temaet ble knyttet til.

Fragmentbøyer er tegn som blir stående igjen i den passive hånden, mens den aktive hånden fortsetter med å si nye tegn.

Temabøyer kan forekomme når et tema er gitt. Temabøyen har form som et pek, gjerne litt opp i været, mens den aktive hånden blir brukt for si mer om dette temaet. Temabøyen synes å ha felles trekk med pekebøyen. Peket aktiverer da en retning som allerede er tildelt en av referentene.

Punktbøyer kan ha litt forskjellige former, det vi vet til nå. Det kan være et tilfeldig valgt punkt i tegnrommet som andre tegen blir organisert rundt. Det kan også være et punkt som representerer et tidspunkt eller sted, som så tegn organiseres på den ene eller andre siden av for å få frem at noe skjedd før eller etter det bøyen holder fast

Bøyer er med å strukturer en tekst på tegnspråk, og gjør at en fort kan organisere ny informasjon eller utdypende informasjon til noe som alt er sagt.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Starte og avslutte en samtale

Korte som lange tekster har selvfølgelig en opptakt og en avslutning. Et signal på at en vil si noe, er å løfte en eller begge hendene. Når en har fått blikkontakt med dem en snakker med, kan si det en ønsket å si. Når en nærmer seg slutten av det en vil si, er det vanlig at tegntempoet blir litt saktere, samtidig som hendene senkes. Det ligner litt på en vanlig nedbremsing, før en stopper helt opp. Når en er i ferd med å avslutte sin taletur, vil en ofte se på mottakeren, som kanskje vil begynne å snakke eller svare. Når det er mange med i samtalen, er det ofte at den som blir sett på, blir den neste til å si noe og slik overtar ansvaret samtalen.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk

Læringsaktiviteter 1.- 4. trinn

Her finner du læringsaktiviteter som egner seg for bruk med elever fra 1. - 4. trinn.

Under hvert tema finner du forslag til flere aktivitetene du kan gjøre i rekkefølge eller som enkeltstående aktiviteter.

Utforsk, lek med og oppdag

Utforsk håndformer

Utforsk tegnspråklige rim

Utforsk ikke-manuelle komponenter

Utforsk plassering på kroppen

Utforsk plassering i tegnrommet

Bli kjent med fleksible tegn

Oppdag erstattere

Utforsk handlinger som varer

Utforsk konstruert handling

Avles enkle hånformfortellinger

Utforsk håndformer

På denne siden finner du

Flere ressurser

Utforsk tegnspråklige rim

På denne siden finner du

Utforsk ikke-manuelle komponenter

På denne siden finner du

Utforsk plassering på kroppen

På denne siden finner du

Utforsk plassering i tegnrommet

På denne siden finner du

Flere ressurser

Bli kjent med fleksible tegn

På denne siden finner du

Oppdag erstattere

På denne siden finner du

Utforsk handlinger som varer

På denne siden finner du

Utforsk konstruert handling

På denne siden finner du

Utforsk bøyer

På denne siden finner du

Avles enkle håndformfortellinger

På denne siden finner du

Læringsaktiviteter 5. - 7. trinn

Prøv ut, øv på å lage, produser i tekst.

Her finner du læringsaktiviteter som egner seg for bruk med elever fra 5. - 7. trinn.

Under hvert tema finner du forslag du kan gjøre i rekkefølge eller som enkeltstående aktiviteter.

Lag håndformfortellinger

Øv på ikke-manuelle komponenter

Øv på plassering i tegnrommet

Øv på å bruke erstattere

Identifiser håndterer

Bruk erstatter, omriss og håndterer i egen tekstskaping

Øv på å bruke konstruert handling i tekst

Utforsk intensitet

Oppdag gradering i forhold til aktiviteter

Øv på bruk av bøyer

Øv på å skille mellom ytringstyper

Lag håndformfortellinger

På denne siden finner du

Øv på ikke-manuelle komponenter

På denne siden finner du

Øv på plassering i tegnrommet

På denne siden finner du

Flere ressurser

Øv på å bruke erstattere

På denne siden finner du

Utforsk omriss

På denne siden finner du

Identifiser håndterer

På denne siden finner du

Bruk erstatter, omriss og håndterer i egen tekstskaping

På denne siden finner du

Bruk konstruert handling i tekst

På denne siden finner du

Utforsk intensitet

På denne siden finner du

Oppdag gradering i forhold til aktiviteter

På denne siden finner du

Øv på bruk av bøyer

På denne siden finner du

Øv på å skille mellom ytringstyper

På denne siden finner du

Flere ressurser

Læringsaktiviteter 8. - 10. trinn

Analyser tekst.

Her finner du læringsaktiviteter som egner seg for bruk med elever fra 8. - 10. trinn.

Under hvert tema finner du forslag du kan gjøre i rekkefølge eller som enkeltstående aktiviteter.

Lag tekst med fokus på ikke-manuelle komponenter

Analyser tekst med fokus på ikke-manuelle komponenter

Lag tegnspråktekst med fokus på plassering i tegnrommett

Analyser tegnspråktekst med fokus på plassering i tegnrommet

Analyser tegnspråktekster med utgangspunkt i konstruert handling

Lag tegnspråktekst med fokus på bøyer

Analyser tekst med fokus på bøyer

Oversett og finn grammatiske elementer i tekst

Lag tekst med fokus på ikke-manuelle komponenter

På denne siden finner du

Analyser tekst med fokus på ikke-manuelle komponenter

På denne siden finner du

Lag tegnspråktekst med fokus på plassering i tegnrommet

På denne siden finner du

Analyser tegnspråktekst med fokus på plassering i tegnrommet

På denne siden finner du

Analyser tegnspråktekster med utgangspunkt i konstruert handling

På denne siden finner du

Lag tegnspråktekst med fokus på bøyer

På denne siden finner du

Analyser tekst med fokus på bøyer

På denne siden finner du

Oversett og finn grammatiske elementer i tekst

På denne siden finner du

Avlesningsoppgaver

På denne siden finner du avlesningsoppgaver tilknyttet tegnspråktekster. Avlesningsoppgavene passer for ulike trinn og kan brukes med en elev, en gruppe eller en klasse.

  • Oppgaver til fortellingen om bryllup. Passer til elever på høyere trinn, eller yngre elever med høy tegnspråkkompetanse.

Video

Oppgave

Fasit

  • En lengre fortelling med mange detaljer tilpasset høyere trinn. Videoen har tilhørende avlesningsoppgaver og fasit.

Video

Oppgave

Fasit

  • Et dikt tilpasset alle trinn. Videoen har tilhørende oversettelse, men det er ikke gitt at oversettelsen er den eneste korrekte oversettelsen.

Video

Oversettelse

  • Katrine lager forrett, men hva lager hun? Tips: Be eleven lage en liste over alle ingrediensene.

Video

  • Katrine lager hovedrett, men hva lager hun? Tips: Be eleven lage en liste over alle ingrediensene.

Video

  • Katrine lager dessert, men hva lager hun? Tips: Be eleven lage en liste over alle ingrediensene.

Video

Tegnspråktekster

Regle

Telleregle dyr (1.-4. trinn)

Telleregle 1-10 (1.-4. trinn)

Regle - Fortelling pekehånd (1.-4. trinn og 5.-7. trinn)

Håndformregle (1.-4. trinn og 5.-7. trinn)

Fortelling

Hils på Salt og Pepper

Salt og Pepper - Hjemmeskole

Salt og pepper på eventyr

Salt og Pepper og påskeferien

Hvem glemte vesken?

Blomster på vinduet

Andersens digitale klasserom - elevpresentasjoner

En reisevlogg

Min morgen

Bamsen Blå (1.-4. trinn)

Katten som ikke ville bli løve (1.-4. trinn)

Kari får ikke sove (5.-7. trinn og 8.-10. trinn)

Fjellturen (5.-7. trinn og 8.-10. trinn)

Lekser vs Minecraft (5.-7. trinn og 8.-10. trinn)

Min skolegang - integret deltidsopplæring (5.-7. trinn og 8.-10. trinn)

Sommerleir for tegnspråklige barn og unge (5.-7. trinn og 8.-10. trinn)

Bryllup (8.-10. trinn)

Fly er min hobby (8.-10. trinn)

Korte tekster

Nytt rom

En båt i bølger

En seilbåt på sjøen

Kræsjtest

En flytur

En biltur

Mann dame blomster

En snekker kan hamre

En kunstner kan hamre

En dommer kan hamre

En håndformfortelling med V-hånd

Skilpaddeløpet - En kort håndformfortelling med haikehånd

Korte tekster om regn

Regnet drypper

Regnet pøser

Regn på paraplyen

Korte tekster med følelser

Spenning

Sykkelkræsj

Ny sykkel

Ferie og byskildringer

Bergen i mitt hjerte

Måløy

Tromsø

Trondheim

Kristiansand

Dialog

Når lærte du tegnspråk?

Samtale 1

Samtale 2

Samtale 3

Samtale 4

Hva er ditt favorittfag?

Samtale 1

Samtale 2

Samtale 3

Samtale 4

Hva er din favorittårstid?

Samtale 1

Samtale 2

Samtale 3

Samtale 4

Sosiale medier

Samtale 1

Samtale 2

Samtale 3

Lekser vs Minecraft 2 (5.-7. trinn og 8.-10. trinn)

Poesi

Drømmen

Skolefag

Naturfag

Naturen i endring (1.-4. trinn)

Klimaendringer (1.-4. trinn)

Miljøbevissthet (1.-4. trinn)

Naturen i endring (8.-10. trinn)

KRLE

Kristendom

Buddhismen

Hinduismen

Kristendom - gloser

Islam - gloser

Buddhismen - gloser

Hinduismen - gloser

Etikk

Normer

Verdier

Etiske dilemmaer

Empati og medfølelse

Digital etikk

Moral

Den gyldne regel

Filosofi

Etikk og moral

Identitet og selvrefleksjon

Matematikk

Lær om brøk med Johanna

Påske

Min påskeferie 1

Min påskeferie 2

Min påskeferie 3

En typisk norsk påske

Instruksjonstekst

Fargene

Vaffeldagen

Flyvinge

Krim

Konstruert handling

Dame i klesbutikk

Motorsykler

På vei hjem fra skolen

Hel konstruert handling

Redusert konstruert handling

Tegnuttrykk

Er-der

Vet ikke

Rett-der-borte

Borte (huu)

Nyttig/flaks

Gidder ikke

God tid

Fordi

Dra-til

Tufsete/dum

Matfilmer og oppskrifter

Forrett

Hovedrett

Dessert

Salat til frokost

Læreplan Norsk tegnspråk

Denne ressursen er laget for å støtte lærere i arbeidet med tegnspråkundervisningen. Her følger eksempler på kompetansemål i læreplanen for faget Norsk tegnspråk, som kan være relevant i undervisningen. Relevansen til det enkelte mål avhenger av hvordan ressursen brukes. Avlesningstekstene kan for eksempel også være relevante i arbeid med tekstskaping og sjangerlære.

Kompetansemål etter 2. trinn:

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne:

  • avlese og oppleve skjønnlitteratur og sakprosa på tegnspråk og samtale om innholdet
  • utforske hvordan valg av tegn og mimikk gir forskjellig mening i tegnspråktekster
  • leke med håndform, rim og rytme
  • skape tegnspråktekster gjennom lek og andre kreative aktiviteter

Kompetansemål etter 4. trinn:

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne:

  • avlese fortellinger, eventyr, faktabøker og andre tekster og samtale om hva tekstene betyr for eleven
  • beskrive, fortelle og argumentere, og bruke norsk tegnspråk på kreative måter i egne tekster
  • bruke fagspråk om tegnspråkets grammatikk og oppbygning
  • utforske og bruke noen faste tegnuttrykk

Kompetansemål etter 7. trinn

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne:

  • utforske tegnspråkets muligheter og uttrykke seg med et variert tegnspråk i spontan muntlig samhandling og i tekstskaping
  • avlese tegnspråktekster i forskjellige sjangre fra ulike tider og kulturer
  • bruke fagspråk i samtaler om tegnspråktekster
  • produsere tekster med tydelig tegnspråkstruktur

Kompetansemål etter 10. trinn

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne:

  • uttrykke seg i ulike sjangre og eksperimentere med sjangre på kreative måter
  • informere, analysere, reflektere og argumentere i ulike sjangre og for ulike formål
  • bruke fagspråk og kunnskap om tegnspråkets grammatikk i beskrivelser av hvordan tegnspråk er bygget opp
  • bruke fagspråk i diskusjoner, spontane samtaler og i skriftlige og muntlige presentasjoner om tegnspråklige emner