Undervisning i tegnspråkgrammatikk

Faste tegn er tegn som alltid har samme form og alltid samme betydning. Relasjonen mellom form og innhold er fast etablert i språksamfunnet og i den enkelte språkbrukeren. Derfor kaller vi dem faste tegn. I litteraturen kan de også kalles leksem, konvensjonaliserte tegn, frosne tegn eller tegn med grunnform/grunnformstegn. Eksempler her kan være HUS, DØR, DAME, MANN, BIL, KJØRE, VASKE, SPISE.

I de faste tegnene er det summen av de fem manuelle delene i tegnet som daner én og bare én betydning. Disse tegnene har også en fast munnstilling. Av og til er det munnstillingen som bestemmer hva tegnet betyr, som for eksempel TANTE, ONKEL, SØLV, GULL.

Faste tegn må læres. De færreste tegnene er selvforklarende. Av og til kan vi skimte en ikonisk likhet mellom tegnet og det tegnet betyr. Vi tror at mange av tegnene i denne gruppen først har vært rene fleksible og dermed avbildende tegn, fordi noe av den ikoniske likheten mellom tegnet og det tegnet betyr er gjenkjennbart. I tegnet HUS kan vi se erstattere og omriss, en skisserer, i tegnet DØR erstatter og et bevegelsesmønster, en undergruppe av skisserere. Ikonisiteten tilfører ikke tegnet mer mening. Tegnet har si faste generelle betydning uansett hvordan huset måtte se ut og fra hvilken side vi ser det fra.

Pekinger kan også bli til faste tegn, som i tegnene NESE, ØYE, VITE, HER. Diskusjonen er likevel om de er faste tegn eller pekinger, kanskje er de en egen gruppe tegn, slik vi skal se at andre tegn også kan være.

De faste tegnene bruker vi som temamarkører når vi snakker tegnspråk. De er viktige for å danne en kontekst slik at de fleksible tegnene kan oppfattes slik de er ment.

Vi kan ha flere faste tegn som betyr det samme, som de forskjellige tegnene MOR og MOR. Slik eksempler på synonymi har vi også i tegnspråk.

Mange faste tegn finner du i tegnordboka.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk