Undervisning i tegnspråkgrammatikk

Når vi skal forklare noe om en ting vi ikke vet hva heter og som ikke er til stede, slik at vi ikke kan peke på den, hender det at vi later som om vi holder tingen og bruker den. Håndformen vi bruker, bærer preg av hvordan vi holder tingen. Det er ganske mange måter å holde en ting på. For eksempel hvordan vi holder en kopp, en skrutrekker, et ark, en liten bok, en stor eske eller en baby. Uansett hva det er, viser håndformen noe om formen og størrelsen som tingen har. Bevegelsen vi gjør, viser noe om hvordan vi bruker tingen, hvordan vi håndterer den. Ofte er dette tilstrekkelig informasjon til at dem vi snakker med, så de skjønner hva vi mener.

Når vi fortelle hvordan to ting forholder seg til hverandre, kan vi bruke den ene hånden for å representere den første tingen, og så la den andre hånden representere den andre tingen. Forholdet mellom hendene våre skal da vise forholdet mellom tingen vi snakker om. Dette hender det vi gjør når vi forklarer veien til noen, hvordan ting skal monteres sammen eller hvordan andre mer abstrakte fenomen relaterer til hverandre. Vi kan også la den ene hånden representere tingen vi snakker om for så å bruke den andre hånden til å peke med eller liksom holde et redskap for å vise hvor på tingen som vi snakker om, og hvordan redskapet skal brukes. Hånden eller deler av hånden kan brukes for å snakke om hele tingen eller deler av tingen.

En tredje måte vi bruker for å utveksle mening er å lage et omriss av det vi snakker om med en blyant på et ark. Hvis vi ikke har penn eller papir for hånden, lager vi et omriss på bordet med en finger. Vi lar bordet liksom være arket og fingeren liksom være en blyant. Vi kan også bruke hele hånden for å lage et omriss i løse luften, særlig hvis det er formen på et vindu vi snakker om, et fjell, en bil, et klesplagg eller hva vi nå ønsker å snakke om. I mye tavleundervisning og formidling av teorier er slike strektegninger brukt. Vi kalle dem skisserere.

Vi er alle vel vant med disse måten å få frem et budskap på. Vi har gjort det selv og vi har sett andre gjøre det. I mange leker, vitser og humoristiske innslag bruker vi nettopp slike strategier for meningsformidling. Og vi vet at de kan kombineres på utallige måter.

I de tre hovedgruppene av måter å illustrere noe på når vi snakker, skjuler det seg tre forskjellige ikoniske eller avbildende prinsipper. Vi skal nå gå gjennom alle tre.

Det første var å håndtere noe. Da oppfatter vi at den som snakker liksom bruker en ting. Det kan gjøres veldig naturtro og det ser ut som en den som snakker nesten gjør det på virkelig, hele kroppen er tatt i bruk for å formidle en mening. Det kan også gjøres mer skjematisk antydende. Håndformen er omtrentlig slik den er når den holder tingen, bevegelsen er også en omtrentlig etterlikning, og den som snakker bruker bare hendene, ikke hele kroppen, for å få frem budskapet sitt. Denne gruppen tegn kalles håndterere. Konstruerte handlinger er en del av denne gruppen.

Den andre gruppen tegn var den hvor vi lar hånden eller deler av hånden representere det vi snakker om. Da må hele eller deler av hånden oppfattes som noe annet enn seg selv. Hånden på oppfattes å erstatte det vi snakker om, enten det er noe konkret eller abstrakt. Denne gruppen tegn kaller vi erstattere.

Den siste gruppen tegn er dem hvor vi lager et omriss i luften av noe. Håndformen kan variere fra hel hånd, pekehånd og enda flere, alt etter hva vi snakker om. Det vi oppfatter er ikke selve hånden, men den usynlige streken som hånden lager. Det kan være et omriss av en ting, en kontur på et hus, et fjell eller hvordan en sti eller vei slynger seg gjennom terrenget.

Fordi hjernen bearbeider tegnene far disse tre gruppene på tre forskjellige måter før den tilsiktede mening har oppstått, kan vi si at dette er tre forskjellige tegngrupper. Dette er ganske åpne og fleksible tegn, hvor en liten endring i formen kan gi stor endring i meningen. Derfor kaller vi dem fleksible tegn. Fordi vi bruker dem for å nyansere og illustrerer meningen vi vil uttrykke, kaller vi dem også for avbildende tegn.

I disse tegnene kan alle de fem delene tegn er bygget opp av, jfr. Figur 1, tilføre tegnet mening. Tegnets uttrykk knyttet til de manuelle delene kan ha hver sin mening, og slik formidle et komplekst meningsinnhold på kort tid. Derfor kan tilsynelatende det samme tegnet bety helt forskjellige ting alt etter den sammenhengen det brukes i. En flat b-hånd kan brukes for å vise at en bil står stille, at en sykkel ligger veltet eller at en bok ligger på et bord. En pekehånd rettet opp kan vise hvordan et menneske står stille, kommer mot eller går fra noen, eller hvordan trær eller lyktestolper farer forbi en som sitter i en bil.

Fleksible tegn inneholder informasjon om noe hjernen kategoriserer som en ting, en entitet, samt noe ved denne tingens beskaffenhet. Disse to informasjonsbitene er nok til å danne en selvstendig ytring. Derfor kan disse tegnene være med når vi beskriver tegn som fenomen, samtidig som de også hører hjemme i språkets ytringsnivå, som vi også kaller det syntaktiske nivået.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk