Undervisning i tegnspråkgrammatikk
Tegns munnstillinger
Når vi snakker tegnspråk, kan alle dem som vi snakker med, se ansiktet vårt. Ansiktet er der alltid, og vil alltid bli oppfattet som en del av det vi uttrykker. Nøytralt i betydningen uttrykksløst, finnes ikke. Alle de fininnstilte variasjonen vi kan gjøre med ansiktet, øynene, blikket og munnen er en stor del av grammatikken i norsk tegnspråk. Noen av delene kan ha distinktiv funksjon, mens andre gir uttrykk for hvem som gjør hva mot hvem.
Her skal vi først bare konsentrere oss om munnstillingen – den orale komponenten eller munnen, som vi også sier.
Før vi gjør det, må vi minne oss selv på at ordet ord, egentlig betyr det talte, og referer til en lyd. Nå bruker vi også ordet ord om det som er skrevet, og dermed gjort synlig. I en skreven tekst er lyden gjort om til skriftbilder også kalt grafem. I muntlig kommunikasjon er ord altså lyder. Lyder kan vi ikke se, bare høre. For døve og hørselshemmede er det nettopp lydene de ikke oppfatter. Fordi lyder representer informasjon, særlig i et auditivt fokusert miljø, er det ført og fremst informasjon døve hele tiden mister, når den ikke er visualisert.
Lyder kan i muntlige samtaler ikke sees. Men vi kan se munnen som beveger seg. Når vi gjør oss kjent med munnens bevegelser, ser vi fort at det er noen bevegelser eller munnstillinger som går igjen.
Munnen kan være lukket nøytral, lukket utdratt (smil med lukket munn) og lukket rundet (trutmunn/kysse munn).
Munnen kan være åpen nøytral, åpen utdratt, åpen rundet.
Tungespissen kan komme til syne ved flere av disse munnstillingene, fortennene i overmunnen kan legges mot underleppen.
Munnstillingen kan være kombinasjoner av disse samt graderte former av uttrykkene. Haken kan i tillegg trekkes tilbake, skytes frem. eller til siden. Kinnene kan blåses opp eller trekkes inn, overleppen løftes opp eller blåses opp, og munnvikene kan trekkes ned. Det er sikkert mer vi kan gjøre med munnen, altså leppene, tungen, kinnene og haken.
Side 10 av 79