Undervisning i tegnspråkgrammatikk

Alle språk har sin måte å strukturere informasjonen på. Det finnes alltid flere måter å gjøre dette på. Hva som er mest brukt i norsk tegnspråk, vet vi ennå ikke. Det er mange muligheter, flere enn dem vi skal innom her. Vi har noen holdepunkt for hva som kan gå igjen.

Under delen om Ytringer, skrev vi om ytringer at de kan sees som en sammensetning av en temadel etterfulgt av en kommentardel, og vi gikk gjennom forskjellige eksempler på dette. Vi skrev også at det ikke trenger å være et typisk verb i ytringen. Tegn som refererer til handlinger, blir i mange språk tidsbøyd, det vil si vi kan av verbets form vite om det har skjedd, skjer eller skal skje. Fortid-, nåtid- eller fremtidsmarkeringen ligger da i verbet. Slik er det i hovedsak ikke på norsk tegnspråk.

I norsk tegnspråk forteller en ofte tidlig i fortellingen da noe skjedde eller når det skal skje. Tidsangivelsen kan være knyttet til noe som har skjedd før, nå eller skal skje i fremtiden. FØR, NÅ og FREM er tre tegn som sier noe om tiden for en hendelse. Andre tidsuttrykk kan være mer eksakte som for eksempel: Da jeg var tre år gamme, i 1997, 23.juni, 1825, Juleaften, Sommerferien også videre. Eller på tegnspråk som i eksemplene under.

I mange kulturer er det nærhet mellom tidsuttrykk og stedsangivelser. Derfor er stedet hvor noe skjedde, ofte den neste delen informasjonsdelen en forteller om. Hvis tid og sted ikke er viktig, ja så hopper vi selvsagt over dem. Når tid og sted er bestemt, kan vi introdusere de viktigste aktørene i fortellingen. Når vi vet hvem som er involvert i hendelsen, kommer ofte tegnene som refererer til hva som skjedde. Disse tegnene kommer ofte i den rekkefølgen det hele skjedde. Her ser vi at ikonisiteten fungerer også på et høyre plan enn på tegn-nivået i tegnspråk. Ikonisiteten kan være med å strukturer det som blir sagt,.

I mange språk er tidsledd og stedsledd fleksible og stå før eller etter de språklige formene som refererer til selve hendelsen. Slik er det også i norsk tegnspråk.

Tidsleddet og stedleddet vil i seg selv kunne oppfattes som selvstendige ytringer når de består at et stedsnavn med et foranstilt og eller etterstilt pek, blunk og nikk.

Når noen forteller på tegnspråk, ser vi ofte at de begynner å fortelle noe mens de flytter overkroppen og/eller bare hendene fra den ene til den andre siden av tegnrommet. Det er også en måte å markere at tiden gikk mens det det fortelles om, hendte.

Vi skal se på noen eksempler.

Retoriske spørsmål, spørsmål som den som snakker selv svarer på, er også en vanlig måte å drive en tekst frem på. Et tema blir da løftet frem ved å stille et spørsmål. Så svarer den som snakker slik at et ønsket poeng rask og tydelig blir uttrykt.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk