Undervisning i tegnspråkgrammatikk

Hvilken rekkefølge som informasjonsdelene skal ha, kommer an på hva en vil fremheve eller hvordan konteksten er. Men det hjelper sjeldent å snakke rent norsk og så ha et tegn her eller der eller til hvert norske ord og tro at det er en god nok måte i norsk tegnspråk også. Det er nettopp her norsk tegnspråk skiller seg fra norsk talespråk at retningene i manuelle pek, tegn, blikkretningen og hvordan kroppen beveges, limer tegn sammen til selvstendige ledd som kjedes sammen til en større tekst. Gjerne med et visuelt logisk forløp.

Når vi snakker et språk, signaliserer vi også hvilke tegn eller ord som vi ønsker at mottaker skal oppfatte som mindre enheter og hvordan den ene enheten eller frasen relaterer seg til frasen før og etter. Vi lager små pauser og sammenbindinger på forskjellige måter. I en skriftlig tekst kjenner vi dette som bruken av stor bokstav som innleder en ny setning, komma og punktum, innrykk og avsnitt, og samsvarsbøyer ordene i samme frase. Slik signal sier vi lager er struktur og binder elementene sammen til en større tekst.

Et viktig tekstbindingssignal i norsk tegnspråk er bruken av retning, retningen i tegns bevegelseskomponent, retningen i blikket samt ansiktet og retningen i bevegelsen i overkroppen. Noen snakker om dette som plassering av tegn i tegnrommet, andre kaller det lokalisasjon. Når retning er valgt her, er det fordi retningen er formen, det fonologiske uttrykket, som kan beskrives, samt at når vi bruker retning er ikke det begrenset til tegnrommet. Tegnrommet er som regel definert som det området hvor vi ubesværet beveger hendene. Lokalisasjon er ofte definert som der hvor vi utfører tegn i tegnrommet. Når vi bruker retning som uttrykk for tekstbinding i norsk tegnspråk, kan retningen presist beskrives og den kan strekke seg langt utenfor tegnrommet. Jeg kan sitte i Trondheim og peke mot/på Bergen, solen og stjernene som er det jeg av og til vil snakke om.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk