Undervisning i tegnspråkgrammatikk

Når vi forteller, gjør vi det fordi vi vet om noe som vi vil andre også skal vite om. Dette som vi vet, kaller vi et tema, den nye informasjonen vi vil legge, kaller vi en kommentar. Vi har altså et tema som vi legger en kommentar til. Temaet er ofte kjent, noe den vi snakker med vet om fra før. Kommentaren er det nye. Dette er annen måte å tenke informasjonsstrukturen på. En annen måte er å snakke om rekkefølgen på subjekt, verbal og objekt. Ikke alle er like vant til å snakke om verbal, men foretrekker å kalle det predikatsleddet. En tredje måte å snakke om strukturen i en ytring på, er å dele den opp i forfelt, midtfelt og sluttfelt. Vi skal her bruke tema og kommentar.

Norsk tegnspråk er i likhet med mange andre språk, et språk hvor verb og substantiv ikke er klare tegngruppe. De likner ikke på verb og substantiv på den måten vi kjenner dem i norsk talespråk. I tegnspråk bøyes ikke verbene i tid, og substantivene ikke i kjønn eller tall. En ytring på norsk tegnspråk trenger ikke et typisk verb i seg for å være velformulert og riktig. Det må en ytring på norsk talespråk alltid ha, selv om vi ofte sier noe uten å ta et verb med. Dette er også blant det som gjør at norsk tegnspråk er svært forskjellig fra norsk talespråk.

Vi skal se på noen eksempler. Under er en annotasjon av forskjellige ytringer på norsk tegnspråk. v betyr venstre, h betyr høyre.

Pekene i tabellen over kan være rettet mot noe som er til stede, eller mot noe som er språklig etablert som nærværende. Når noe er nærværende eller er språklig etablert som nærværende og dermed blitt tildelt en retning, vil denne retningen brukt i andre tegn, referer til det øvrige som er markert med denne retningen. Retningen i pekene (hånd, blikk, hode, kropp) og tegnene som er retningsmodifiserte, binder tegnene sammen og gjør dem til ytringer, ikke bare tilfeldig sagte tegn. Manuelle pek er ofte fulgt av blikkpek. Begge kan stå alene som pekinger, men følger ofte hverandre. Manuelle pek, blikkpek og andre pek kan utføres samtidig, det vil si simultant, med andre enhåndstegn. Legg også merke til at noen tegn har en fleksibel mulighet for plassering. De kan derfor utføres hvor som helst i tegnrommet. I slik tegn vil vi kunne la peket bli innlemmet i hvor tegnet plasseres. Slik kan retningen som binder flere tegn sammen til en større meningsenhet, komme til uttrykk. Vi ser dette i eksempel nr. 3 over. Tegnet retningen GRØNN kan utføres forskjellige steder i tegnrommet. Mens tegnet RØD har sin faste plass på haken like under leppen. I eksempel 4 ser vi det samme i tegnet som betyr å strømme mot noe. Her strømmer barna mot skolen. Der vi på norsk må bruke en preposisjon, til/mot kan denne meningen komme frem ved bruk av retningen i og hvor i tegnrommet bevegelsen starter og slutter. Vi skal se på flere slike eksempler etter hvert, men nevner nå kort at tegnene GÅ, KOMME, GI, FÅ, UT, INN også har denne fleksible muligheten.

Fortellende ytringer avsluttes gjerne med et nikk. Nikket har flere funksjoner ser det ut som. Det ene er å bekrefte at det som sies er sant. Den andre er at det ser ut som om nikket er med å etablere temaet som språklig nærværende i samtalesituasjonen. Nikker vi mer aktivt gjennom hele ytringen, vil det understreke og bekrefte at innholdet som sies er sant.

Først så vi på noen ytringer om noe annet enn oss selv. Så var det noen eksempler om hva jeg liker og ikke liker. Når vi skal si noe på norsk tegnspråk om oss selv, er det sjelden vi begynner meg å si tegnet JEG. Det ser ut til å være mer vanlig å avslutte med å peke på meg selv enten med et tydelig pek som i videoen over, eventuelt på en litt mer forsiktig måte ved bare å trekke hånden not brystbenet. Norsk tegnspråk synes å være det vi kaller et pro-drop-språk. Et pro-drop-språk betyr her at førstepronomen entall, altså JEG, ikke trenger å bli sagt. Det er underforstått. Dette er et helt vanlig språklig fenomen. Det skjer ofte i norsk tegnspråk og faktisk også ikke så sjelden i norsk talespråk også. Men vi skal se på noen eksempler på norsk tegnspråk. I eksemplene under er tema-delen tomt. Det betyr at det er underforstått at det som sies gjelder den som sier det. Derfor kan jeg på tegnspråk si:

som betyr noe slikt som: Jeg bor der. Retningen høyre kan tidligere være brukt for å etablere en referent som for eksempel Tromsø. Da har jeg i tilfelle sagt at: Jeg bor i Tromsø. Hvis jeg sier:

har jeg sagt noe slikt som: Jeg bor her.

En annen ytringen kan være:

Pek-c betyr en referanse mot sentrum – (engelsk: centrum). Tegnet som brukes kan minne om tegnet SELV, men blir sagt uten ordbildet selv i den orale delen av tegnet. Med andre ord, hånden trekkes inn mot kroppen slik at tommelen legges mot brystbenet, slik at tommelen peker opp. En annen måte er å ha en knekket B-hånd hvor fingertuppene peker inn mot brystbenet.

Tilbake til hovedsiden Til deg som underviser i Norsk tegnspråk